"Vi var begeistra da vi anmeldte «Quiet Exit» i 2006. Ei dame med umiskjennelig teft for det aller beste i popmusikken – du husker helt sikkert «Egypt Song». Så sang hun duett med Bjørn Eidsvåg i «Floden». Før det ble merkelig stille, i mange år.

Det kan kanskje tydes sjølbiografisk, når hun nå leverer «(Every Day I'm) Born Again» både på plate og i konsertform. For dette er ikke pop.

I Oslo konserthus introduseres verket med hint til både «opera» og «pop». Men dette er verken pop eller opera – heller ikke musikal. Det mest treffende begrepet jeg kommer på må være «sangsyklus».

Vi henstilles om å bevare applausen til det hele er over (som de har satt en standard, Iver Kleive & Knut Reiersrud). Et fornuftig grep, for disse 15 sangene henger så avgjort i hop.

Kompet er helakustisk. Øystein Folkedal (piano/orgel, Harald Lasssen (tenorsaksofon/fløyte), Torstein Slåen og Øyvind Kløve Kjernlie (akustisk gitar). Gitaristene har capo-forbud, og spiller svært neddempa. I det hele tatt; «(Every Day I'm) Born Again» kan fint framføres uten bruk av moderne teknologi av noe slag.

Elvira Nikolaisen lister seg lett på tå mellom sitt flygel og en sangmikrofon plassert midt på scenen. Hun har stålkontroll på vokalen, uten noen gang å ta skikkelig i. Det samme er tilfelle med det 11 kvinner store koret, som styres av søstrene Hanne, Marita og Anngunn Sørli. Her skal ingenting forstyrres av noen form for «larm».

Musikken er pretensiøst komponert og framført. Veldig gjennomsiktig. Den som venter på hitlåter, venter forgjeves. Det er da heller ikke meninga med dette prosjektet, som varer i snaut 40 minutter.

Hvis du syns dette lyder smått høytflyvende, er du muligens inne på noe. Litt «Nerdrum-familien», om du forstår. Men det er altså der Elvira Nikolaisen står per dato. Hun synes å stå støtt - og «(Every Day I'm) Born Again» kan så avgjort framføres overalt, innendørs som i friluft. Komponistens eneste krav er et lydhørt publikum, tror jeg."

"– Plata som kommer heter jo egentlig Born Again. Så kommer denne viktige parentesen i tillegg (Every day, I´.m), det er en nøkkel inn til hva plata handler om, for den følelsen er ferskvare. Å bli gjenfødt er en stadig ferskvare. Det er ikke en stor opplevelse hvor du knekker koden til livet, men noe du må oppdatere hver dag. Det er noe som jeg nå forstår bedre enn da jeg var ung. Jeg har funnet et patent som jeg tror på.

Hva ligger i den livsanskuelsen?

– Hmmm. Altså, å gå fra en slags stor kjærlighetssorg over noe som ble tapt fra jeg var liten jente, til å vokse opp og erfare at du har sett noe virkelig flott som kan gjøre virkeligheten trygg. En grunnleggende trygghet som er plantet i hvert menneske, som jeg virkelig tror på nå, på denne siden av min egen born again-opplevelse. Jeg tror den tryggheten finnes i hvert menneske, uansett hvordan det ser ut på utsiden. Den er der, et eller annet sted. Og jeg har kommet frem til en fin, hverdagslig opplevelse av det. At det på en eller annen måte er trygt å være menneske, å være i verden. Den erkjennelsen kom da jeg begynte på innspillingen av denne nye platen, etter mange år. Tittelen har vært helt med fra begynnelsen som noe helt selvsagt – den måtte hete Born Again.

Når var dette?

– Jeg dro til Lista, sør i landet, i 2018. Da bodde jeg først bare alene og hadde en flott situasjon hvor jeg fikk tid til å høre meg selv og til å tenke. Så begynte innspillingen etter en stund der nede samme år. Jeg inviterte gitarister, og vi hadde et mål om å virkelig kjenne at det begynte å flomme, og ha det gøy. Så fikk vi se – om det ikke ble bra kunne vi jo begynne på ny. Men vi fant noe fantastisk fint. Det hva platen ble, startet der. Så fortsatte vi i Konserthuset i Oslo, med flygel og kor, gitaropptakene er gjort på Lista. Jeg hadde noen dogmer – hvor mye musikk kan jeg få ut av strengeinstrumenter, vokal og bra mikrofoner? Ikke så mye mer enn det. Jeg lærte noe av den platen jeg gjorde med Mathias Eick, som består av standardlåter. Da brukte vi mye tid på å koke ting ned til de verktøyene vi skulle bruke. Den greia tok jeg med meg inn i Born Again, å klare meg med noen sticks & stones, å prøve å lage noe som er perkussivt, spennende og moderne med noe som er akustisk. Så begynte vi etter hvert å bryte noen regler med saksofon, og… ja, det var kanskje egentlig det eneste dogmet vi brøt, en saksofon som ble en egen karakter i operaen, som jeg kaller platen.

Hvordan oppsto samarbeidet med Musikkforlaget?

– Det var eventyrlig! Jeg har gått i flere år og tenkt at jeg må bygge opp min egen musikkbransje. Gøy, og samtidig robust. Så møtte jeg Musikkforlaget, det var via at jeg og min gitarist Håvard satt og skrev blekker. Han skrev notene, pliktskyldig og veldig flott. De ble så fine at jeg sa at vi måtte gi dem ut, og Håvard sa at det eneste problemet er at det sto Vigmostad & Bjørke på arkene. Men det var ikke uinteressant, for jeg hadde samarbeidet med Vigmostad & Bjørke om en tekst. Så jeg kontaktet redaktøren min der, og hun sa at de ikke hadde noe rigg, men at de eide Norsk Musikkforlag – så kanskje jeg kunne høre med dem? Det har vært vanvittig fint. Rundt juletider startet vi å lage noteheftet, sånn at vi rakk vårjevndøgn. Det ga oss også masse fart etter mye venting og luring på hva som var riktig. Et rush av energi, og det åpnet øynene mine for en del av bransjen som jeg ikke har kjent så godt til før. Norsk Musikkforlag har en stolt tradisjon, og jobber virkelig med musikk på en måte som er helbredende for en som kommer fra popbransjen. Det er å gå inn i en verden hvor man virkelig gjør ære på verket. Det er sånn jeg skal gjøre det.

Jeg tror jo mange av oss etter hvert er mer og mer nødt til å tenke nytt om hvordan man setter pris på musikk nå for tiden. Da mener jeg ikke først og fremst økonomisk en gang, men bare å kunne si til seg selv, dette betyr noe.

– Ja, før jeg begynte på denne platen hadde jeg gått så lenge og lurt på disse spørsmålene. Hvordan gir man ut musikk på en måte som gjør at man virkelig kjenner musikkens verdi i dag? Det er jo så mange lag av faktisk verdi i det man har gjort. Investeringer som er vanskelig å måle i penger. Det handler om møysommelighet, en prosess som er hellig på et vis. Vi er kanskje i en bransje hvor mange går med på et premiss om at musikken ikke er noe verdt, derfor må vi finne på masse andre ting. Det er på mange måter en fallitterklæring. Vi må behandle musikken som om den har en faktisk verdi. Det fine med å begynne å snu steiner og lete, er å innse at det også skal være gøy å finne ut av disse tingene. Hvordan man kan synliggjøre verdien av innspilt musikk. Den smaker også bedre som lytter når man har investert i den, når det ikke er nok en ting man skal igjennom. Det har vært noe godt med å ikke ta innover seg hele musikkbransjens smerte og avmakt, men heller bare fokusere på den vanvittige gleden med å lage noe. Jeg har sluttet å følge med på ting som jeg fulgte med på før for å bekrefte min egen frustrasjon. Jeg har sluttet helt med det. Nå holder jeg øynene på en fremtid som jeg faktisk tror på, som er grunnfestet i musikkens kraft og alle leddene i prosessen med å lage den. Det handler om å insistere på det der, og være tålmodig. Det må være en kjerne av glede i det.

Ja, også er det jo kanskje litt sånn det alltid har vært i kulturen, men som noen ganger er litt vanskelig å få tak i – når man liker noe, eller er del av en eller annen scene, for eksempel, har alltid vært et element av at man bare blir enige om å tro på et eller annet som man ikke kan bevise i virkeligheten.

– Hahaha, ja, det er så sant. Jeg innser at det ikke er én virkelighet som vi må tilpasse oss. Den du lever i, den du kjenner som gjør deg fri – den bør være den faktiske virkeligheten din. Og der skjer det jo også helt ekte ting, like ekte som noe annet. Tidligere lente meg mer inn i en musikkvirkelighet som jeg tenkte jeg måtte tilpasse meg, selv om det var vondt og fremmed. Men det er ikke sånn, ikke egentlig. Vi kan skape vårt eget merkelige patent, som vi har muligheten til å slå oss løs i, kreativt. På langt mer grunnleggende måter enn å lage et album også.

Jeg tar meg i å tenke på Lyse Netter i Moss, for eksempel, hvor du skal spille. Det er et godt eksempel på en festival som tar det til hjertet og hvor de som er med skaper en sone, litt utenom det vanlige. Men tingen er jo at alle konserter egentlig består av slike mindretall, som sier at noe er viktig. Selv de aller største konsertpublikumene er i mindretall, det vil alltid være flere som ikke bryr seg. Så da er du nødt til å på et tidspunkt si "her inne skal denne musikken være viktig", og da blir den det også, nesten som et trylletriks.

– Ja, det er helt presist. Og det er viktig for en artist å ikke slippe for mye annet inn i den sfæren, for da kan du glemme det mirakuløse med det. I perioder kan man selvsagt være veldig demokratisk, det er viktig for å ta inn masse impulser, hente flere ingredienser man skal putte i gryta si. Men så er det viktig å få på plass skylappene igjen, for at trylletrikset skal funke. Da skal man tillate seg å konsentrere og insistere på den ene virkeligheten som man tar folk inn i. Jeg har begynt på en slags reise i Oslo by hvor jeg spiller konserter i spennende Oslo-rom som ikke nødvendigvis er konsertscener. Å møte gulvet, taket, veggene, gatene rundt bygget. Da jeg spilte på Last Train var det først og fremst for å spille i den sonen av fortid og nåtid som adressen innebar. Nå skal jeg spille i Gustav Vigelands Museum. Det er jo i seg selv mirakuløst vakkert, en helt vanvittig manifestasjon av en stor kunstners ideer. Det handler ikke bare om vegger og ambience og tak. Det blir naturlig av forskjellige grunner, det ble slik, og det er jeg fryktelig glad for. Der skal vi fremføre verket for aller første gang i sin helhet – kor, to sett med tangenter, saksofoner, hele gjengen. Så skal vi rett og slett fortsette sånn som veien åpner seg. Jeg har en lang liste med steder som jeg ønsker å besøke, men vi må rett og slett se – vi skal velge, og livet skal velge for oss. Det har vært en eventyrlig måte å finne en måte å være i verden på, rett og slett. Det er et overraskelsesmoment der, også for meg. Vi har lagt mange flere frø i jorden, nå blir det et nytt sted å stå på på lørdag, og så ser vi."