"Vi var begeistra da vi anmeldte «Quiet Exit» i 2006. Ei dame med umiskjennelig teft for det aller beste i popmusikken – du husker helt sikkert «Egypt Song». Så sang hun duett med Bjørn Eidsvåg i «Floden». Før det ble merkelig stille, i mange år.

Det kan kanskje tydes sjølbiografisk, når hun nå leverer «(Every Day I'm) Born Again» både på plate og i konsertform. For dette er ikke pop.

I Oslo konserthus introduseres verket med hint til både «opera» og «pop». Men dette er verken pop eller opera – heller ikke musikal. Det mest treffende begrepet jeg kommer på må være «sangsyklus».

Vi henstilles om å bevare applausen til det hele er over (som de har satt en standard, Iver Kleive & Knut Reiersrud). Et fornuftig grep, for disse 15 sangene henger så avgjort i hop.

Kompet er helakustisk. Øystein Folkedal (piano/orgel, Harald Lasssen (tenorsaksofon/fløyte), Torstein Slåen og Øyvind Kløve Kjernlie (akustisk gitar). Gitaristene har capo-forbud, og spiller svært neddempa. I det hele tatt; «(Every Day I'm) Born Again» kan fint framføres uten bruk av moderne teknologi av noe slag.

Elvira Nikolaisen lister seg lett på tå mellom sitt flygel og en sangmikrofon plassert midt på scenen. Hun har stålkontroll på vokalen, uten noen gang å ta skikkelig i. Det samme er tilfelle med det 11 kvinner store koret, som styres av søstrene Hanne, Marita og Anngunn Sørli. Her skal ingenting forstyrres av noen form for «larm».

Musikken er pretensiøst komponert og framført. Veldig gjennomsiktig. Den som venter på hitlåter, venter forgjeves. Det er da heller ikke meninga med dette prosjektet, som varer i snaut 40 minutter.

Hvis du syns dette lyder smått høytflyvende, er du muligens inne på noe. Litt «Nerdrum-familien», om du forstår. Men det er altså der Elvira Nikolaisen står per dato. Hun synes å stå støtt - og «(Every Day I'm) Born Again» kan så avgjort framføres overalt, innendørs som i friluft. Komponistens eneste krav er et lydhørt publikum, tror jeg."