Fredstalen 2026

Den 14. August 1814, ble det inngått en fredsavtale her i Moss, Mossekonvensjonen, mellom Norge og Sverige. Det er noe å markere – slik dere gjør hvert år! Og for meg er det en ære å være med på det. Denne avtalen bidro ikke bare til en våpenhvile mellom våre to land, men avtalen reddet også grunnloven vår og fastslo Stortingets suverene rolle.

Hva er mer betimelig nå i 2026, 112 år etterpå, enn å holde en fredstale?

I en verden full av krig, konflikt, uro og spenninger mellom land og folk, stormakter og små makter er det sannelig et behov for fokus på fredsarbeid.

Samtidig er det en stor utfordring: For - er det håp? Nå – i 2026?

HILDE FRAFJORD JOHNSON // KNUT REIERSRUD // IVER KLEIVE // ORDFØRER SIMEN NORD

Fredstalen 14. august 2026 

Av Hilde Frafjord Johnsen

Status idag

Det er krig i Europa. Og det går nesten ikke en dag uten at nyhetene melder om nye angrep mot Ukraina, Iran, Libanon eller Gaza – der bomberegn, missiler og droner dreper. Ja, vi skal ikke langt tilbake i tid før kamper i skyttergravene var helt utenkelig. Det hørte historien til. Krig og konflikt som vi hørte om før, var stort sett interne, og fra land og områderer veldig langt borte.

Ja, fra midten av nittitallet og helt fram til rundt 2007-09 var det en betydelig nedgang i konflikter verden over, understøttet av et stort antall fredsprosesser som ble gjennomført i regi av FN, land som Norge og andre aktører det internasjonale samfunnet. Det ble mer fred. Den gangen.

Det var tøvær mellom stormaktene etter den kalde krigen. De fyrte ikke lenger opp under konflikter på andre kontinenter i kampen om makt internasjonalt. Og det var mulig å få til enighet i Sikkerhetsrådet, både om fredsinitiativ og fredsbevarende operasjoner. De fleste konfliktene var interne, som regel mellom opprørsgrupper og regjeringer. Krig mellom stater var det nesten slutt på, - det ble sett på som et historisk fenomen.

Fredsprosesser ble satt i gang mange steder i verden. Og en god del av dem brakte varig fred. Det gjaldt Mosambik, Liberia, Sierra Leone, Timor Leste, Filipinene - bare for å nevne noen. Det nyttet altså! Og flere av disse landene har opplevd en positiv utvikling etterpå.

Fredsprosesser ble satt i gang mange steder i verden. Og en god del av dem brakte varig fred. Det gjaldt Mosambik, Liberia, Sierra Leone, Timor Leste, Filipinene - bare for å nevne noen. Det nyttet altså! Og flere av disse landene har opplevd en positiv utvikling etterpå.

Midt-Østen-avtalen, som ble feiret som en fredsavtale den gangen, var noe annet og i realiteten et rammeverk for fred som ikke ble ferdig før Yitzak Rabin ble tatt av dage. Man lyktes imidlertid med andre fredsprosesser – det ble undertegnet omfattende avtaler, men med store utfordringer i gjennomføringsfasen. Det gjaldt for eksempel DR Kongo, Guatemala og Sudan. Og senere Colombia. Det ble ikke nødvendigvis fullskala krig mellom partene igjen, men varig fred ble det heller ikke.

Fredsepoken

Denne perioden var likevel i stor grad en lang fredsepoke i internasjonal sammenheng. Jeg var så heldig å få være norsk minister da, fra 1997 – 2005, og var aktivt engasjert i fredsprosessen for Sudan, og andre fredsinitiativ. Vi forhandlet fram avtalen mellom SPLM/A, frigjøringsbevegelsen i Sør og Islamist-regimet i nord i 2005. Avtalen hadde ikke blitt til uten troikaen, av USA, UK og Norge, og heller ikke uten våre egne nære relasjoner til SPLM/A. Men de som tilslutt gjorde jobben, var lederne på hver side, John Garang og Ali Osman Taha. De endte med å forhandle selv, gjennom 18. mnd. bak lukkede dører, uten mekler. Jeg ble klagemur og hjalp til innimellom, men de gjorde jobben. De fulgte Nelson Mandelas råd:

"If you want to make peace with your enemy, you have to work with your enemy. Then he becomes your partner."

"If you want to make peace with your enemy, you have to work with your enemy. Then he becomes your partner."

- Nelson Mandela

Dette er den viktigste lærdommen jeg tar med meg etter alle disse årene der jeg har vært engasjert i fredsprosessene. De to svorne fiendene ble partnere. Når slikt kan skje, når mennesker blir berørt, og berørt av den andre, da skjer det noe. Da er det håp. Det har jeg sett med egne øyne, og det kan skje igjen. Det gir håp!

Dette er den viktigste lærdommen jeg tar med meg etter alle disse årene der jeg har vært engasjert i fredsprosessene. De to svorne fiendene ble partnere. Når slikt kan skje, når mennesker blir berørt, og berørt av den andre, da skjer det noe. Da er det håp. Det har jeg sett med egne øyne, og det kan skje igjen. Det gir håp!

Men også denne avtalen fikk et skudd for baugen da Garang døde etter en helikopterulykke.

Det kunne være en pekepinn på hva som skulle skje senere. For fra 2007 ser vi statistisk sett at fredsepoken begynner å ebbe sakte ut. Mot slutten av tiåret og fram til 2020 opplevde vi en økning i konflikter verden over, og de siste årene har tallene skutt i været. Det gjelder også Sudan - dessverre.

Krig mellom stater

Siden 2023 har verden altså opplevd krig mellom stater. Det vi trodde ikke ville skje igjen, etter krigen, dominerer nå nyhetene: Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina, en langvarig og blodig krig mellom to land. Først som en sjokkartet skyttergravskrig som om vi var i den 1. verdenskrig. Og så en drone- og teknologikrig som mangler sidestykke.

Også der med målrettede angrep på uskyldige sivile. Vi har ikke ord.

Også dette eklatante brudd på folkeretten. Det å stå opp mot slike brudd og for en regelbasert verden er i seg selv fredsbyggende arbeid. Ukrainas folk har krav på vår støtte og vår solidaritet. Dette folket er selv håpsbærere – og gir ikke opp, i håp om at alt dette skal ta slutt, og at det virkelig skal bli fred. Det er også fredsarbeid.

Det å stå opp mot slike brudd og for en regelbasert verden er i seg selv fredsbyggende arbeid. Ukrainas folk har krav på vår støtte og vår solidaritet. Dette folket er selv håpsbærere – og gir ikke opp, i håp om at alt dette skal ta slutt, og at det virkelig skal bli fred. Det er også fredsarbeid.

Og så – Israels angrep på Gaza. USAs angrep på Iran. Og Iran's angrep på Gulf-landene som hevn. Med et kaotisk Midt-Østen som resultat, der tidligere allierte blir fiender og omvendt.

Og dessverre er ikke dette alt.

I takt med denne eskaleringen, øker antall interne konflikter også globalt, konflikter vi ikke lenger hører om noe sted. De er til gjengjeld mer brutale og har større konsekvenser for fattige og nødstilte folk verden over enn før. Og - de - har det til gjengjeld verre enn før. Enten det gjelder DR Kongo, Sudan, Sør-Sudan, Myanmar, Sahel.

I Sudan utspiller verdens verste humanitære katastrofe seg, der 33,7 mill. msk nå er avhengige av humanitær bistand. Der har lederskapet sviktet sitt folk i kampen om makt, og det er unge sudanere som nå er bærere av håp og hjelp gjennom sine Emergency Response Rooms. De når helt fram, på grasrota, gjennom hjelp til selvhjelp og klarer å redde hundretusener av liv. Men de kunne reddet millioner, om de hadde fått mer internasjonal bistand. Også i andre konflikter er kirkelige aktører og grasrotarbeidere håpsbærere med sin heltemodige innsats.

Og mens alt dette foregår, kuttes internasjonal bistand brutalt og uten sidestykke. Det skjer også parallelt med nedskjæringer i bevilgningene til aktører som jobber for å skape fred. Deres fredsinnsats er avgjørende for å sikre at hjelpen kan komme fram og for at folk på bakken kan oppleve håp om fred og en bedre framtid for seg og sine.

Og mens alt dette foregår, kuttes internasjonal bistand brutalt og uten sidestykke. Det skjer også parallelt med nedskjæringer i bevilgningene til aktører som jobber for å skape fred. Deres fredsinnsats er avgjørende for å sikre at hjelpen kan komme fram og for at folk på bakken kan oppleve håp om fred og en bedre framtid for seg og sine.

Disse konfliktene, langt borte, når sjelden opp i nyhetene her hjemme. Unnskyldningen giverne benytter for alle disse kuttene er Ukraina og satsingen på eget forsvar.

Som om krisen i Europa er noe fattige og krigsrammede folk i andre deler av verden har ansvar for? Hvorfor skulle de bli dobbelt straffet?

Fredsarbeid som «deals»

Og det paradoksale er at parallelt med alt dette, ser fredsforhandlinger ut til å være i vinden som aldri før. Men på en litt annen måte. President Donald Trump snakker om fredsavtaler annenhver dag. Er det 9 fredsavtaler han har fått til nå? Men dette er altså å «make a deal», der business-interesser kombineres med politiske forhandlinger, og der amerikanske aktører gjerne får en del av kaken. Det forventes kjappe forhandlinger og raske resultater. Dette er normalt ikke det man forbinder med fredsprosesser.

Denne transaksjonsorienterte måten å drive fredsforhandlinger på er imidlertid ikke helt ny. Den var allerede en slags trend, hovedsakelig drevet av Gulf-statene. De er blitt mer og mer aktive som fredsmeklere. De forente arabiske emirater og Qatar har særlig engasjert seg på det afrikanske kontinentet, på Afrikas horn og i Sentral-Afrika. De kombinerer dette med egne businessinteresser, og bruker ofte egne lukrative oljeinntekter i forhandlingene.

Denne formen for forhandlinger, som en slags politisk markedsplass med «kjøp» av parter med politiske posisjoner eller business deals under bordet, kan bidra til en avtale - ja. Men dette er som regel avtaler om maktdeling, om å dele kaken, og ikke reelle fredsavtaler. Og de holder sjelden. Og de er knyttet til Gulf-landenes egne strategiske og økonomiske interesser.

Samtidig forsyner de også andre konfliktparter med våpen. For Emiratene gjelder det RSF, den paramilitære gruppen, i Sudan, som er helt avhengig av deres våpenleveranser. Det er et stort paradoks.

President Trumps fredsdiplomati er på sin side bygget på forretningsmetodikk – the Deal, der makt og trusler brukes for å få partene til å akseptere en avtale. Det dreier seg ikke alltid om et kompromiss mellom dem. Så lenge en part gir seg, kampene stopper og det er en gevinst å hente, later Trump til å være fornøyd. Det som virker mindre relevant, er om «freden» virkelig vil vare. Det handler om kortsiktige gevinster. En photo-opp. A quick fix. Ikke å skape varig og bærekraftig fred mellom stridende parter. Derfor blir det, som vi har sett, ofte kamphandlinger igjen.

President Trumps fredsdiplomati er på sin side bygget på forretningsmetodikk – the Deal, der makt og trusler brukes for å få partene til å akseptere en avtale. Det dreier seg ikke alltid om et kompromiss mellom dem. Så lenge en part gir seg, kampene stopper og det er en gevinst å hente, later Trump til å være fornøyd. Det som virker mindre relevant, er om «freden» virkelig vil vare. Det handler om kortsiktige gevinster. En photo-opp. A quick fix. Ikke å skape varig og bærekraftig fred mellom stridende parter. Derfor blir det, som vi har sett, ofte kamphandlinger igjen.

Varig fred skapes på andre måter

Gjennom tre tiår med prøving og feiling innen fredsarbeid internasjonalt vet vi mye om hva som fungerer og ikke. Det er en helt annen tilnærming som gir varige resultater. Det er å bygge tillit mellom partene, ofte fortrolig, ofte over flere år, og ta tak i de grunnleggende årsakene til konflikt; å bygge relasjoner mellom partene, og finne kompromisser som kan holde over tid. Det krever utholdenhet, stayerevne, og strategisk jobbing på mange nivåer.

Er tillit og gode relasjoner der, er det større sjanser for at avtalen holder. Dette gjelder særlig for interne konflikter. Dette har altså lyktes i mange fredsprosesser. Dette gjelder for Norge så vel som for andre ikke-statlige fredsaktører som f.eks det jeg er knyttet til. European Institute for Peace

Er tillit og gode relasjoner der, er det større sjanser for at avtalen holder. Dette gjelder særlig for interne konflikter. Dette har altså lyktes i mange fredsprosesser. Dette gjelder for Norge så vel som for andre ikke-statlige fredsaktører som f.eks det jeg er knyttet til. European Institute for Peace jobber med fredsprosesser i Afrika, Midt-Østen, Latin-Amerika og Ukraina, som regel under radaren. Vi jobber med tillitsbygging i første fase, vi understøtter og bistår internasjonale fredsmeklere, og vi kan også bidra med tilrettelegging og selv ta en meklerrolle – hvis partnere ønsker dette. Og dette skjer – uten de store overskriftene.

Det er håp!

For egen del har jeg støttet og ledet team som har jobbet med konfliktene i Sudan og på Afrikas Horn, i DR Kongo og på Swahili-kysten. La meg ta Kongo som eksempel: Tross mange meklingsforsøk i Øst-Kongo, der krigen fortsatt pågår, har ingen hatt dialog med 5 sentrale opprørsgrupper fra nabolandene, som egentlig er sentrale konflikt-drivere. Med grønt lys fra regjeringstoppene har vi bygget tillit med disse opprørsgruppene over tid. For to av dem er samtaler med regjeringene igang. Vi brukte over flere år på å komme dit. For den ene gruppen håper vi på signering i løpet av høsten. For den andre skal prosessen integreres i de forhandlingene som USA og Qatar sammen står for, der fokus er DR Kongo og Rwanda. Det er ikke fred i Øst-Kongo enda, som Trump påstår. Men en er på vei.

Snakk med ekstremistene

Fredsaktører som organisasjonen jeg jobber for er også godt posisjonert for å få i gang samtaler med Al Qaida og ISIL-affilierte grupper. Her kommer FN, regjeringer og stater ofte til kort. Å snakke med terrorister har vært kontroversielt. Fra EIP's side, er vi i sluttfasen av forhandlingene med en av de mest kjente IS-affilierte gruppene i Sentral-Afrika. Det er kun mulig med godkjennelse fra presidenten personlig. Og her har vi inntatt en meklerrolle. Vi er også snart i gang som tilrettelegger for en annen tilsvarende prosess på kontinentet, også der etter klarsignal fra presidenten. Begge er fortrolige.

Det er altså håp!

Dette arbeidet er svært viktig. Hvis vi ser på utviklingen i Sahel-regionen, nord i Afrika, i Mali, Burkina Faso, Niger, kom man for sent inn. Ekstremist-gruppene har lyktes med sin destabilisering og har et solid ankerfeste. Dette har vært triggeren for militærkupp i land etter land. Ekstremist-gruppene er nær ved å ta kontrollen over store områder i alle disse landene, og hele regionen er nå berørt.

Det er viktig å vite at de fleste av de som blir med i disse gruppene ikke er drevet primært av religiøse og ideologiske grunner. Årsakene er ofte knyttet til marginalisering– der sentrale myndigheter har ignorert hele folkegrupper og ikke bidratt med verken utdanning, helsetilbud, infrastruktur eller jobber for ungdom. Det gjør rekruttering til slike grupper enklere, noe ISIL og Al Qaida utnytter.

Det å hindre at dette også skjer i andre deler av Afrika, f.eks. langs Swahili-kysten i Øst-Afrika, som også har en muslimsk befolkning, er avgjørende. Både Al Qaida og ISIL er godt etablert i Somalia med nettverk over hele kontinentet. Faren for at de også kan utnytte situasjonen der lenger vest - i Sudan - er stor, der fredsprosessen nå står i stampe.

Dette viser hvor viktig det er å jobbe med fredsprosesser mot muslimske ekstremist-grupper. I en tid der konfliktene øker over hele verden, er dette fortrolige og krevende arbeidet viktigere enn noen gang.

Og dette gjelder ikke minst når fokus blant regjeringene i Europa og internasjonalt blir mer og mer nærsynt, både geografisk og når det gjelder egne interesser.

Dette viser hvor viktig det er å jobbe med fredsprosesser mot muslimske ekstremist-grupper. I en tid der konfliktene øker over hele verden, er dette fortrolige og krevende arbeidet viktigere enn noen gang.

Og dette gjelder ikke minst når fokus blant regjeringene i Europa og internasjonalt blir mer og mer nærsynt, både geografisk og når det gjelder egne interesser.

Epstein og etterspillet

Da kommer debatten vi har hatt i Norge de siste månedene i et spesielt lys. På grunn av enkeltpersoners feilsteg, kan mye av fredsarbeidet en har drevet med fra norsk side havne i miskreditt. I kjølvannet av Epstein-filene står norske politikere i fare for å kaste barnet ut med badevannet.

I kjølvannet av Epstein-filene står norske politikere i fare for å kaste barnet ut med badevannet.

Ingen av de som driver med fredsarbeidet i regi av UD eller organisasjoner som EIP driver elitediplomati. De fleste av oss jobber i felt, med krevende og langsomme prosesser – som oftest under radaren. Norge har hatt en viktig rolle i å understøtte dette arbeidet. Når man nå skal «rydde opp» risikerer man å ramme dette viktige fredsarbeidet internasjonalt. Da kan resultatet bli økt konflikt, mer ekstremisme, og garantert også mer fattigdom og lidelse. For det er de fattigste som rammes hardest av krig og uro, alltid, og i alle sammenhenger.

Hormuz og Rødehavet

Verdien av dette arbeidet har vist seg også på andre måter. Flere fredsaktører, - og Norge - har i mange år hatt kontakt med opprørsgruppen houthiene for å forsøke å skape fred i Yemen. Dette er en shiamuslimsk væpnet gruppe som har stått på internasjonale terroristlister i mange år. Mange har vitset om dette og om det norske fredsdiplomatiet, og om norske ministres kontakt med Iran og iranske politikere. Men nå må verdien av dette arbeidet og disse kontaktene komme klart til syne.

Ved stengningen av Hormuz-stredet har norske diplomater brukt en aktiv bakkanal med Iran for å understøtte forhandlingene. Lykkes en ikke er Irans viktigste nye «våpen» houthiene, og muligheten for å bruke denne opprørsgruppen til å stenge også tilgangen via Rødehavet. Dette er skrekkscenariet, ikke bare for norske rederier, for den maritime næringen og for oljemarkedet internasjonalt, for Donald Trump, men også for hele verdensøkonomien.

Så langt har de ikke tatt i bruk dette våpenet enda, men de har raslet med sablene. Da vil tilliten norske aktører har hos houthiene og Iran være gull verdt. De kan spille en nøkkelrolle i slike forhandlinger. Dette burde vise norske politikere og andre som hoverer over det norske fredsdiplomatiet hvor verdifullt slikt fredsarbeid kan være, og hvilken avgjørende rolle Norge derfor kan spille også for hele det internasjonale samfunnet.

I en tid der konfliktnivået øker over hele verden trenger vi mer fredsinnsats, ikke mindre! Og mer bistand, ikke mindre.

Snart vil slaget om det norske fredsdiplomatiet stå, i storting og regjering, og i undersøkelseskommisjonen.

Jeg håper dere som hører denne fredstalen i dag kan støtte opp under det. Hver enkelt av dere har en stemme, på i alle fall to måter. Bruk den! Bli talspersoner for fredsarbeidet. Slik kan dere bidra til at norsk fredsinnsats styrkes. Det ville være i god Mossetradisjon.

I en tid der konfliktnivået øker over hele verden trenger vi mer fredsinnsats, ikke mindre! Og mer bistand, ikke mindre.

Snart vil slaget om det norske fredsdiplomatiet stå, i storting og regjering, og i undersøkelseskommisjonen.

Jeg håper dere som hører denne fredstalen i dag kan støtte opp under det. Hver enkelt av dere har en stemme, på i alle fall to måter. Bruk den! Bli talspersoner for fredsarbeidet. Slik kan dere bidra til at norsk fredsinnsats styrkes. Det ville være i god Mossetradisjon.

La oss gjøre Nordahl Grieg's berømte ord til våre:

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Trykk på bildet - lytt til Knut Reiersrud & Iver Kleives versjon av "Til Ungdommen"